Memento

Ulykkesstedet rullet hele tiden i hodet mitt igjen og igjen, og jeg falt gråtende på gulvet, for akkurat nå å forstå hva som skjedde. Tristheten og skyldfølelsen begynte å krype rett inn i hjertet mitt. Kroppen min skalv og jeg klarte ikke å slutte å gråte.
Jeg mistet familien som jeg nettopp fikk tilbake, vi begynte akkurat å danne en ekte familie igjen, og jeg ødela alt. All tiden jeg tilbrakte på kontoret, jobbet og ikke tilbrakte tid med familien min var nå min største anger.